Den kraftfulle analysen

Kristne diskuterer så fillene fyker. Det er verken nytt eller rart.

Det må sies at noen av diskusjonene er veldig interne, det vil si: først og fremst aktuelle for de mest menighetsaktive.

I mai og juni har man for eksempel diskutert om kristne kan bruke prevensjonsmidler eller la seg sterilisere. Man har diskutert om mennesker i likekjønnede ekteskap kan være medlem i menigheter som har et tradisjonelt syn på ekteskapet. Og eierne av Knif Trygghet – som stort sett er identiske med TVLs eiere – har diskutert om forsikringsselskapet bør slås sammen med Storebrand.

Pride og eutanasi

Og så er det de litt større samfunnsspørsmålene, som angår mange.

Spørsmålet om Pride er en diskusjon som dukker opp hver eneste vår og forsommer. Den har vært særlig intens i år, siden KrF har gjort en ganske tydelig justering av sin linje i spørsmålet.

Vi burde kanskje hatt en grundigere debatt om eutanasi, i anledning den svenske straffesaken mot nordmannen Steinar Wangen. Han var tiltalt for oppfordring til selvmord, men ble frikjent i Vänersborg tingrett i forrige uke. Den diskusjonen uteble, kanskje fordi kristne var mest opptatt av Pride.

TVLs linje

Når vi i TVL starter aktualitetsprogrammet TVL-magasinet i høst, får vi en helt ny mulighet til å dekke debatter. Men jeg kan si allerede nå at vi ikke kommer til å bruke så mye tid på de interne diskusjonene i Kirke-Norge.

For det første, er jeg usikker på om det er behov for enda en plattform der disse debattene går med full styrke – samtlige kristne medier gir dem jo full oppmerksomhet allerede. For det andre, bekrefter debattene ofte den fordommen at kristne lever i en egen verden som ikke angår «vanlige mennesker». For det tredje, tar de oppmerksomheten fra de viktigste spørsmålene.

Men også de store samfunnsspørsmålene skaper splittelse på en sånn måte at viktige kristne standpunkter ikke kommer fram.

Poenget som forsvant

Ta Pride-debatten igjen. Du kan spørre hvem som helst i Kirke-Norge om hva som er det viktigste å formidle til skeive (og alle andre for den saks skyld). De vil svare: At de er elsket av Gud.

På en eller annen måte har debatten kommet så skeivt ut at mange skeive tror det motsatte. Selv om kristne presiserer at «selvsagt er alle elsket av Gud», blir det verken hørt eller trodd.

Vi kan si mye om årsaken til dette, men resultatet er et faktum. Og mange viktige anliggender i debatten for øvrig, blir ikke engang tatt opp til vurdering. Man tror det kommer fra folk som avskriver skeives menneskeverd, eller kanskje til og med hater skeive.

Man tenker at disse kristne aktørene er aktivister som kjemper for egne interesser.

Og aktivister kan man overse, tenker man, for det er tross alt bare 2,9 prosent som er så opptatt av slike spørsmål at de stemmer KrF. Akkurat sånn tenker man.

Men noen tenker også at her har vi fiendene våre, som ikke bare samler oss, men også dokumenterer hvor viktig det er å gi enda mer oppmerksomhet til Pride.

At de mest høylydte motstanderne er en årsak til at dette aldri tar slutt, er et av livets mange paradokser.

Ut av kampmoduset

Jeg mener vi som kristne medieaktører må ut av aktivist- og kampmoduset og inn i analysemoduset.

Ja, kanskje er det litt kjedelig å drøfte for og imot når du bare dirrer av engasjement og behov for å si noe. Men det er faktisk behov for å presisere for folk flest hvilke deler av spørsmålet som handler om kristen praksis, og hvilke deler som hører hjemme på samfunnsnivå. Og det kan faktisk være klokt å lytte til de beste argumentene på begge sider, og gi rett til dem som har rett.

Jeg tenker for eksempel på det beklagelige faktum at «homo» fortsatt er et populært skjellsord, både på skoler og i diverse miljøer i Norge. Jeg tenker ikke på kristne miljøer. Der snakker de ikke slik om homofile, ikke engang de mest pride-kritiske.

Og så godt som ingen norske kristne ønsker et samfunn der homofile skal behøve å være redde. Det har vært jobben min å kjenne disse miljøene i snart 30 år, så akkurat dette vet jeg.

På den annen side er mange kristne kjent for å ha konservative livsverdier. Gjør de noe galt mot andre ved å ha disse verdiene, hvis de samtidig respekterer at andre har andre verdier? Selvfølgelig ikke. Fortjener de å bli stemplet som samfunnsfiender fordi de har disse verdiene?

Man kan bli redd av å bli stemplet som samfunnsfiender også.

Selvfølgelig fortjener de ikke det.

Respekt er ikke enighet.

Saken er at de fleste av oss har ulike verdier. Det greier vi å håndtere på en utmerket måte fordi respekt ikke handler om å være enige om alle ting, men om å anerkjenne hverandre på et helt annet nivå.

Vi kan til og med ha nære venner, for ikke å si nære familiemedlemmer, som både ser ulikt på ting og lever ulike liv, uten at det går ut over forholdet.

Fordi respekt er noe annet enn enighet.

Sånt kan formidles hvis vekten ligger på analyse. Men ikke i kampmodus. For i kampmodus handler det om å få mest mulig oppmerksomhet. Det får man hvis man roper høyt, skreller bort nyansene og spisser budskapet maksimalt.

Og slik holder vi det gående.

I TVL-magasinet vil vi bli kjent for to formuleringer. Nemlig «På den ene siden ... Og på den andre siden ...» Det skal ikke hindre oss i å ta et klart standpunkt i viktige spørsmål. Men vi tror det vil gjøre det lettere å få fram det aller viktigste.