Et møte jeg aldri vil glemme

Arnold Petersheim var godt inne i sitt 93. år da han satte seg på benken sammen med meg. Han hadde et langt liv bak seg, ikke minst fra revyens verden, og han hadde mye å fortelle.

Historiene kom lett, gjerne ledsaget av et skråblikk, en treffende kommentar eller et lite gullkorn. Og midt i alle historiene var «kammeraten min Jesus» med, som han sa.

Et nytt prosjekt?

For Arnold var troen en naturlig del av livet og fortellingen om hvem han var. Det ble et møte preget av latter, alvor og nysgjerrighet. Vi fant tonen, og før vi skiltes, ble vi enige om å holde kontakten. Kanskje kunne det bli et nytt prosjekt sammen til høsten?

Vi hadde flere hyggelige telefonsamtaler i tiden etter opptaket, men noe nytt prosjekt skulle det dessverre ikke bli. 12 august døde Arnold etter kort tids sykeleie.

Det er noe eget ved å møte mennesker som har levd lenge, og som fortsatt møter livet med nysgjerrighet. Arnold var slik.

Til tross for sin høye alder var han fremoverlent og interessert i det som skulle komme. Han hadde fortsatt historier å fortelle, og planer han gjerne ville realisere. For meg har møtet med Arnold derfor fått en helt egen betydning.

Et møte som følger meg

Jeg kjenner først og fremst på takknemlighet. Takknemlighet for at jeg fikk møte ham og lytte til de utrolige historiene hans. For at jeg fikk et lite innblikk i et langt og rikt liv, før det var for sent.

Noen møter varer bare en liten stund, men blir likevel med oss videre. Møtet med Arnold ble et slikt møte.

Jeg legger derfor ved lenken til episoden der jeg blant annet møter Arnold.

For oss i TVL er dette en episode som fortjener et gjensyn.

Ikke bare på grunn av de gode historiene, humoren og alle de fine gullkornene, men fordi den gir oss muligheten til å bli litt bedre kjent med en mann som hadde levd et langt og innholdsrikt liv, men som fortsatt møtte verden med nysgjerrighet, varme og blikket vendt fremover.

På gjensyn, Arnold Petersheim (1933-2026)