Hvor spisse skal vi være?

Da Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk besøkte i TVL-magasinet før helgen, tok han tydelig avstand fra bølgen av hets som har skyllet over AUF-leder Gaute Skjervø i det siste.

Det er ikke overraskende. Vebjørn Selbekk har kjent hetsen på kroppen selv. Han har alltid tatt avstand fra hets og trusler.

Men jeg har lyst til å utfordre ham til å gjøre mer for å begrense dette hatet.

«Hva kan vi gjøre for å motvirke dette», var spørsmålet han fikk i programmet.

Svaret var: «Ved å si fra om at det er fullstendig uakseptabelt».

Stopp litt der, Selbekk.

Har ikke vi pressefolk sagt fra om det siden kommentarfeltene dukket opp for 25 år siden?

Har det hjulpet?

Vi har også forsøkt å luke bort de verste tilfellene fra egne kommentarfelt, men har vi fått bukt med problemet?

Ikke i nærheten. Om det har skjedd en endring, har det blitt verre.

Jeg har lyst til å utfordre deg: Kan du og jeg gjøre mer?

Selv mener jeg redaktører og kommentatorer spiller en viktigere rolle i denne utviklingen enn vi kanskje har vært bevisst på. 

La meg gi et eksempel:

Denne saken startet med at Gaute Skjervø i en samtale under Arendalsuka sa at det var en «skandale for norske medier» at nettstedet Document.no får være med i Redaktørforeningen.

Og han sa: «At norske medier ikke tar et større oppgjør med disse aktørene, er med på å bryte ned tilliten også hos de seriøse aktørene i mediebransjen. Der etterspør jeg også en større debatt. Hvor er redaktørene i NRK, VG, Dagbladet og Aftenposten når de ser at et miljø som Document.no også undergraver tilliten til deres egne journalister?»

Dette reagerte du, Selbekk, på ved å skrive dette på Facebook:

Saklig sett var dette feil, Selbekk. Jeg har hørt gjennom hele debatten (du kan høre den selv her). Skjervø antydet aldri at politikere som ham skulle være overredaktører over norske medier. Han tok aldri til orde for noen form for straff, heller. Han oppfordret mediene selv til å ta en debatt om kriteriene for medlemskap i Redaktørforeningen.

Cuba-beskyldningene mot Skjervø var med andre ord et overdrevent virkemiddel.

Er dette ok i media, men ikke ellers?

I TVL-magasinet fikk du dette spørsmålet fra programlederen:

«Hvis du hadde sittet i menighetsrådet ditt og beskyldt et annet rådsmedlem for å opptre “på et Cuba-nivå”. Ville det blitt en god samtale i menighetsrådet da?»

«Nei», svarte du. Og nå kommer vi til poenget:

Du mente det var en søkt sammenligning. Du mente tonen skulle være annerledes i mediene.

«Det er det som er pressens oppgave. De skriver og sier ting på en måte som skal være litt på spissen, skape litt debatter,» sa du.

Men er det nødvendigvis slik at virkemidler som ikke er god tone i en «engere krets» er god tone i mediene?

Kan det tvert imot føre til at presisjonen blir lavere og formuleringene blir mer sleivete enn det er grunnlag for – som de ble i ditt tilfelle?

Poenget mitt er at når vi i mediene drar på, er det alltid noen som tar det enda lengre. Som våger mer. 

Lønnings eksempel

Tilfeldighetene ville ha det til at det neste temaet i TVL-magasinet var tiårsdagen for tidligere biskop Per Lønnings bortgang.

Lønning var definitivt spissformulert. Han hadde en utpreget sans for humor og kunne være både ertende og provoserende.

Samtidig ble han på mange måter regnet som en samlende aktør. Det er altså fullt mulig, både å briljere verbalt og levere onelinere på løpende bånd – uten å skape polariserende fiendebilder.

Nå har de færreste av oss Per Lønnings intellekt. Men bør det likevel være et ideal? Å fremme engasjement uten å fremme fiendebilder? Å være skarp uten å bryte regler for god samtalekultur ansikt til ansikt?

Kan vi dyrke en annen form for medieretorikk enn å skjelle og smelle? Og kan dette være vår måte å bidra til litt lavere temperatur på? 

Jeg skulle gjerne hatt deg med på det laget, Selbekk.