Skal vi rett og slett bare gi opp?

«Siete norvegesi?» spør folk rundt oss akkurat nå. Vi har leid et lite hus på Sicilia og prøver å ta litt ferie innimellom jobbingen.

Når vi bekrefter at vi er norske, gliser de og gjør ro-bevegelser med armene.

Vi gliser selvsagt kjempestolt tilbake.

En samlende aktivitet

Den er blitt lagt merke til, den roingen. Selvsagt fordi det er en litt morsom ting å gjøre. Men også fordi det er så mange nordmenn som gjør det.

Hva vi står for politisk, hva vi tror på, hvilke sosiale lag vi tilhører, hvilken hudfarge vi har, er underordnet. Det som betyr noe er å heie på landslaget vårt i fotball-VM. Det gjør vi når vi ror.

Det er nå jeg burde skrevet: 

Tenk om Kirke-Norge hadde greid å «ro» litt mer sammen, for eksempel de 5 til 10 prosentene av befolkningen som går månedlig til gudstjenester – et sted mellom 280.000 og 560.000 mennesker.

Det kunne blitt ganske store bølger av det. Helt vanvittig store bølger. Vi kunne betydd så mye positivt i samfunnet vårt.

Og så kunne du lest det og tenkt: Ja, tenk om vi hadde klart det.

Det ville vært et fromt ønske på linje med: «Kan ikke alle bare være litt snillere med hverandre?» Men det ville selvsagt ikke betydd noe om jeg skrev det.

Fragmenteringen svekker oss

For Kirke-Norge er ikke så gode til å ro sammen. Ikke på en måte som skaper så store bølger som det kunne skapt.

Hvorfor ikke?

Kanskje fordi vi ikke har den store saken som engasjerer de fleste av oss.

Vi kunne betydd så mye positivt i samfunnet vårt.

Vi burde hatt det. Noen ting har jo faktisk Kirke-Norge tradisjonelt stått sammen om. Svært mange kirkegjengere har for eksempel vært opptatt av vårt ansvar for å dele rikdommen vår med dem i verden som er mindre heldig stilt.

Men det var før kristendom ble til identitetspolitikk. Nå har vi fått en høyreside i Kirke-Norge som er skeptisk til standpunkter vi tidligere sto sammen om, som en raus bistandspolitikk, en betydelig flyktning-kvote og kanskje også sosiale ordninger for de svakest stilte i samfunnet.

Menneskeverdet kunne og burde vært en sånn samlende sak. Det utfordres på en rekke områder, i bioteknologien, i eutanasidebatten, i spørsmålet om hjelpeordninger og tilrettelegging, og ikke minst i abortpolitikken.

Men vi greier ikke så godt å stå sammen her heller. For selv om vi kan være enige prinsipielt, er det rikelig med uenighet på detaljnivå. Det er alltid noen som ønsker å strekke eller slakke strikken i debattene. Det er selvsagt lov, men resten av oss faller av og da står vi ikke sammen lenger.

Jesus burde være bankers

Og så har vi Jesus, da. Jesus burde være bankers som felles-sak. Han er jo selve årsaken til at vi er kirkegjengere i utgangspunktet.

Vi ser enkelte gode forsøk på å samle Kirke-Norge om nettopp Jesus. I vår hadde vi representanter for Jesus i Sentrum på besøk i TVL-studio – et arrangement som man har greid å skape en ganske bred oppslutning om.

Problemet er at selv Jesus ikke er så samlende som han burde være. Vår felles tro på Jesus mangler nemlig et felles uttrykk. Noen tilber Jesus i moderne lovsang, andre orker ikke det uttrykket. Noen holder seg til Den norske kirkes liturgiske språk, andre tenker at karismatiske vendinger er den naturlige måten å snakke på.

Resultatet blir fort at jeg ikke kjenner min tro igjen i din.

Jesus burde være bankers som felles-sak. Han er jo selve årsaken til at vi er kirkegjengere i utgangspunktet.

Og så har du de teologiske skillelinjene, som gjør at noen av oss ikke greier å anerkjenne andres Jesus-tro fordi vi legger vekt på så ulike ting i denne troen.

Skal vi rett og slett bare gi opp?

Lag nye arenaer!

Hva med å ikke gi opp, men i stedet legge vekt på å skape arenaer der det som skiller betyr mindre enn det som vi burde stå sammen om? Der vi bevisst dyrker et felles språk – også fordi det noen ganger betyr noe å vise at vi er et veldig stort fellesskap.

Selvsagt ønsker vi å være en slik arena selv. Det er selve årsaken til at TVL finnes.

Jeg ble stolt da jeg hørte om en som hadde sagt: Jeg kjenner meg mest hjemme når jeg ser på Kanal 10. Men skal jeg anbefale en kanal til naboen, blir det TVL.

Vedkommende hadde forstått noe viktig:

Det er viktigere at noe faktisk skjer, enn at det alltid skjer på min måte.