Det er tirsdag 1. april 2025. Solfrid Marthinsen er på vei hjem fra jobb.
I dag for 42 år siden ble hun og Tore kjærester.
Hun stopper sykkelen og ser på klokka. Den er 15.24. «Nå er Tore i luften», tenker hun. «Nå har han det fint.»
De to har holdt sammen i tykt og tynt. Blant annet har de vært misjonærer i Etiopia sammen.
Tore er 61 år gammel. De siste årene har han gjenopptatt hobbyen fra ungdomsårene: flygning.
1. april 2025 er han på Vestlandet for å trene på akrobatikk sammen med vennen og flyinstruktøren Ivar Henriksen. Flytypen er den samme som du ser på bildet.
Omtrent når Solfrid stopper sykkelen og ser på klokken, har Tore og Ivar store problemer.
Solfrids katastrofe
Solfrid er ikke så ofte på nrk.no. Men akkurat i dag sjekker hun nyhetssiden. Hovedoppslaget gir henne en dårlig følelse.
«Det trenger ikke være dem», tenker Solfrid. Men hun ringer ungene likevel og forteller om nettartikkelen. For sikkerhets skyld.
Solfrid har i flere år hatt en følelse av at det kommer til å skje en katastrofe.
Når politiet ringer litt før fem på ettermiddagen og forteller at det er Tores fly som er borte, er den første tanken hennes: «Gud, er det dette som er katastrofen»?
To dager etter blir Tore og Ivar funnet omkommet i Vinddalsvatnet utenfor Bergen.
Først flere uker senere blir Tores kropp frigitt, slik at han kan begraves. Solfrid beskriver tiden som «å være i fritt fall».
Hun er kvalm og uvel dagen før begravelsen, og legger seg med en bøtte ved sengen.
Men begravelsen blir helt annerledes enn hun har trodd.
– Det ble en veldig god dag, sier hun når hun ni måneder senere kommer til TVL-programmet Tårnhøye bølger for å bli intervjuet av Sølvi Olimb.
– Det stod en kiste der, men for meg var ikke den så veldig vesentlig. Jeg visste at Tore ikke var der. Han var i himmelen, forteller Solfrid i programmet.
I ettertid tror Solfrid at Gud kan bruke hendelsen til noe godt. Det er det viktigste for henne å formidle i programmet.
Hun forteller om en Gud som har holdt henne fast i mørket.
– Jeg kunne like gjerne ha ligget i en seng i et mørkt rom, i fosterstilling ennå. Og alle måtte tatt seg av meg. Det har heller vært motsatt. Jeg har kunnet trøste folk, sier hun.
Når hun skal beskrive det troen gir henne i situasjonen, bruker hun ordet fred.
Hun har et bibelvers som betyr mye akkurat nå. Det er Jesaja 41,10:
«Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg, og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.»
«Holder» er ordet som kom til meg. Ikke «bærer», ikke «løfter», men «holder», sier hun.
Når denne artikkelen blir publisert har det gått et halvt år til.
Det er ikke alle som deler Solfrids erfaring av at Gud holder dem fast i det vonde.
Hun sier at hun undrer seg selv over at hun har det godt midt i katastrofen.
– Jeg innser at dette er unikt, veldig uforståelig for mange. Sorg, savn og bearbeiding kan selvfølgelig fortsatt slå meg litt ut, men det får ikke tatt kvelertak på meg, sier hun.
Hun har kommet til at hun vil fortsette å være ærlig om hvordan hun har opplevd Guds omsorg.